Jeg er lei for det, statsminister

Humphrey og Hacket (statsministeren, vær så snill å tilgi meg, sir) var briljant valgt og spilt helt ned til minste detalj, med den perfekte blandingen av forakt, arroganse og likevel skjult hengivenhet for hverandre. Alt gjort med den samme intellektuelle komikken og understrømmen som i TV-serien for flere tiår siden, men med en reflekterende kritikk av den nylige fortiden som skildrer virkningene, ikke bare av Brexit, men også de massive endringene i samfunnet og politisk korrekthet i Storbritannia / men «en passant» og igjen på en intellektuelt humoristisk måte uten å belære publikum, men ved å underholde dem svært dyktig – med en viss trussel om nostalgi. En så strålende forestilling – helt ned til den minste fysiske, intonasjonsmessige, vokale og uttrykksfulle detalj. Jeg hadde det privilegium å sitte på 2. og beundret ikke bare energien og den indirekte moroa som ble gjort av den arketypiske tjenestemannen, men detaljene i hver mimikk, intonasjon og kontroll (eller spilt sviktende kontroll) hos de to eldre mennene som reflekterte over fortiden sin med selvtilfredshet – og Humphrey som tok all æren selv og arrogant så ned på statsministeren med herlig (vanlig) sarkasme og perfekt timede og utførte vittige bemerkninger. All ære til den briljante skuespillerkunsten og manuset. Etter min mening overgår den til og med TV-serien, takket være den suverene skuespillerkunsten, og det er den høyeste og i dette tilfellet eneste hyllest til skuespillerne.

Fantastiske prestasjoner fra hele ensemblet. De fikk publikum til å le, samtidig som de fikk oss til å tenke.

En utmerket, fantastisk mulighet til å se karakterene vekkes til live igjen i en avsluttende episode

Minner fra en så fantastisk TV-serie

En utmerket forestilling, med strålende prestasjoner fra hele ensemblet. Dialogen var svært godt skrevet – en virkelig fornøyelig opplevelse.